En brettspillentusiasts bekjennelser 2

 

Eller historien om hvordan jeg ble hekta.

Ticket to Ride Europe Foto: Days of Wonder Engelsk side.

I 2005 flyttet vi fra Oslo til Sandefjord fordi vi ikke synes utviklingen i Oslo var genialt for utviklingen til barn. Vi gjorde oppbrudd og kontakten med våre brettspillvenner forsvant.

Etter noen år i Sandefjord med ganske lite brettspilling, men veldig mye amerikaner og andre enkle kortspill ble vi igjen introdusert for verdens råeste venner. Tøffere enn toget og veldig modige. Så modige at de turte å sette seg ned å lære oss et spill jeg ikke en gang hadde hørt om. Mye fordi jeg hadde ramlet litt ut av miljøet.

Ticket to Ride Europe fasen var et faktum. Ticket to ride Europe, så enkelt at selv den mest regel-utfordrede person må forstå spillet. Dette trigget min entusiasme for brettspill enda mer. Kunne man virkelig ha et spill med regler som var så enkle og til og med ha det kjempegøy? Jeg var veldig skeptisk. Etter to runder med «Ticket», som vi gjerne kaller det var lidenskapen min på nytt tent og denne gangen brant flammen med en glød og iver som ville gjort begge Petter gutta blyge, både Stordalen og Northug.

Etter å ha opplevd at Ticket to Ride Europe var så enkelt ble undertegnede så trigget på dette at jeg gikk resolutt på nett å kjøpte Ticket to Ride USA som vi kaller det her i gården. «Ticket» ble raskt en favoritt både for meg, kona og ungene. Spillet er genialt enkelt i sin enkelhet.

Ticket to Ride USA Foto: Days of Wonder Engelsk side.

Jeg begynte å tenke tilbake på dagene på Huvik for mange år siden. Jeg kan huske at vi den gangen synes at Risk var skikkelig tøft og ganske vanskelig. Vi hadde også en Axis & Allies fase. Vi fikk lånt oss en kopi som hadde en instruksjonsbok på 100 sider Minst! Egentlig var det langt mindre, men det føltes som 100 sider for en liten tenåring som hadde engelsk som andrespråk i bestefall. Vår A&A periode sluttet og begynte i den instruksjonsboken. Lidenskapen fikk seg også en liten knekk.

Etter å ha opplevd «Ticket» og dens enkelhet begynte jeg å sjekke ut andre spill som ikke var viden tilgjengelig i en standard bokhandel eller lekebutikk. Carcassonne var en tidlig suksess. I Amerika kaller de spilltypen «tile laying game» eller «flisleggingsspill», et bra navn på denne typen spill. 

Carcassonne Foto: Z-Man Games

Et par år før hedde jeg også kjøpt et spill som het Settlers fra Catan. Den gangen synes jeg det var fryktelig kjedelig. Spillet ble plukket frem igjen med ny iver. Jeg har kommet frem til at jeg kjøpte for mange tilleggspakker for tidlig som gjorde at jeg ikke forsto spillmekanikken skikkelig. Catan, som det heter nå er også et spill som er like enkelt som det er genialt. Akkurat som Ticket to ride og Carcassonne.

Settlers fra Catan Foto: Catan.com Engelsk side.

Selv om man kanskje skulle tro at jeg på dette tidspunktet er en fullblods spillnerd så er det faktisk en liten ting som gjenstår før jeg blir en gjennomført lidenskapelig brettspillentusiast.